Jeg hadde ventet å finne et brudd mellom lavkirkelig bibellesning og katolsk praksis. I stedet oppdaget jeg en av de tydeligste kontinuitetene i min egen historie: den daglige vanen, den langsomme lesningen og holdningen av å lytte til Skriften fortsatte, selv om det kirkelige rammeverket rundt dem endret seg.
Andaktsboken som ikke forsvant
Da jeg satte meg fore å skrive om bibellesningens disiplin, var utgangspunktet at dette skulle bli en historie om et tap – om hvordan en streng lavkirkelig leseplan var blitt erstattet av en løsere katolsk praksis. Men allerede idet jeg begynte å tenke gjennom min egen historie, forsto jeg at premisset ikke stemte for meg. Jeg har aldri fulgt noen bibelleseplan i streng forstand. Det jeg derimot har hatt, uavbrutt gjennom hele voksenlivet, er noe annet – og kanskje mer utbredt i lavkirkelig fromhet enn selve leseplanen: den daglige andaktsboken.
En vane, ikke en plan
Den første andaktsboken jeg husker å ha eid, var Hvil eder litt av Fredrik Wisløff – ikke å forveksle med Carl Fredrik Wisløff, som jeg har omtalt tidligere på denne bloggen. To ulike forfattere, begge med etternavnet Wisløff, begge lest av meg i ulike faser av livet.
Denne typen andaktsbok bestod av et kort stykke for hver dag, gjerne knyttet til en bibeltekst, og var ment å leses dag etter dag, år etter år. Det var ikke noen bibelleseplan i egentlig forstand. Men det var en vane jeg fulgte trofast.
Årene med Øivind Andersen og Ettårsbibelen
Senere ble Ved kilden av Øivind Andersen min faste daglige lesning, i flere år på rad. Det karakteristiske ved Ved kilden var at Andersen ikke først og fremst ville levere religiøse betraktninger ved siden av bibelteksten. Han beskrev selv andaktene som «minibibeltimer». Hensikten var at selve bibelordet skulle tale og følge leseren gjennom dagen.
Det sier også noe om hvorfor boken passet så godt inn i den formen for kristenliv jeg kjente: Den daglige vanen var ikke bare å lese noe oppbyggelig, men å la en bibeltekst få arbeide videre i tankene.
En periode leste jeg Ettårsbibelen, der hele Bibelen var ordnet som en andaktsbok med datoer fra 1. januar til 31. desember – fulgte man planen, hadde man lest gjennom hele Bibelen på et år. Det gjorde jeg, trolig et par ganger, før jeg gikk over til noe annet.
Så selv om jeg aldri tenkte på det som en «bibelleseplan» i det ordet vi bruker om det i dag, var det nettopp det jeg praktiserte – bare innpakket i andaktsboks form, ikke som en ren, uavhengig leseplan.
Ørene like mye som øynene
Et element som også hører med, er hvor mye av bibellesningen min i praksis gikk gjennom ørene. Serien Veien gjennom Bibelen med Øyvind Brakvatne gikk på lokalradio i mange år, og jeg var en trofast lytter. Senere fulgte jeg Vindu mot livet med Ola Bjorland like regelmessig.
Den daglige eller ukentlige disiplinen bestod altså ikke bare i at jeg åpnet en bok. Jeg lot meg også føre gjennom bibeltekster av stemmer jeg hadde fått tillit til.
Overgangen: Samme form, nytt innhold
Etter at jeg ble katolikk, leste jeg en periode daglige stykker av Den katolske kirkes katekisme på mobilapp. I dag leser jeg Dagens lesning på appen Katolsk, og av og til Dagens helgen.
Det slående, når jeg ser det hele under ett, er hvor lite selve formen har endret seg. Det kirkelige rammeverket rundt lesningen er skiftet ut – fra luthersk andaktslitteratur og bibelundervisning til katolsk katekisme og kirkens daglige messelesninger. Men den daglige, trofaste vanen med å sette av tid til en kort tekst hver dag har fulgt meg uforstyrret gjennom hele skiftet.
En holdning som ikke skiftet
Det er ett punkt til som har vært helt uforandret, og det er kanskje det viktigste: Øivind Andersen ville etter eget utsagn ikke tale om at han hadde et «bibelsyn». Å ha et syn på noe kan antyde at man stiller seg utenfor det og bedømmer det. Overfor Bibelen skulle den grunnleggende holdningen etter hans oppfatning heller være å lytte til det Gud sier.
Dette er en holdning jeg kjenner godt igjen i meg selv, og som jeg har forsøkt å leve etter både før og etter at jeg ble katolikk. Det er kanskje dette som er den dypeste teologiske kontinuiteten i denne historien: Det kirkelige rammeverket endret seg, formen endret seg lite, og heller ikke den grunnleggende holdningen til teksten selv ble borte.
Lectio divina – en overraskelse
Da jeg senere ble kjent med lectio divina, den gamle kristne tradisjonen for bedende bibellesning, kjente jeg igjen noe av rytmen: å lese langsomt, stanse ved teksten og la den få arbeide i tankene før man går videre.
Jeg vil ikke si at jeg dermed praktiserte lectio divina uten å vite det – bønn og kontemplasjon har en tydeligere plass i denne tradisjonen enn i min gamle lesevane. Men jeg oppdaget at den langsomme, lyttende holdningen ikke var så fremmed for meg som navnet først fikk den til å virke.
Ikke alt i en konversjon er brudd
Jeg hadde ventet å skrive et innlegg om et tap – om hvordan den lavkirkelige bibellesningsdisiplinen ble borte eller svekket da jeg ble katolikk. I stedet fant jeg det motsatte: en av de klareste linjene av ren kontinuitet i hele min historie.
Vanen fortsatte. Holdningen til teksten fortsatte. Bare det kirkelige rammeverket rundt den daglige lesningen skiftet, fra luthersk til katolsk sammenheng.
Det er kanskje en påminnelse om noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg begynte denne bloggen: Ikke alt i en konversjon er brudd. Noen vaner fortsetter, men får nye kilder og et nytt kirkelig hjem. Og noen holdninger viser seg å ha fulgt med hele veien.
For min del gjelder det kanskje særlig denne: Bibelen er ikke først og fremst en tekst jeg skal stille meg over og bedømme, men et ord jeg skal stille meg under og lytte til.