Hva ble egentlig borte?

I forrige innlegg fortalte jeg historien om kallet, anfektelsene og veien til den katolske kirke. Her spør jeg hva jeg egentlig la fra meg da jeg konverterte – ikke i lærespørsmål, men i det daglige, konkrete kristenlivet. Var det et reelt tap, eller bare en forskjell jeg har vent meg til?

Ingen motsetning å legge bak seg

For min egen del startet dette spørsmålet allerede med et premiss som kanskje ikke stemmer for alle: Jeg opplevde aldri noen sterk motsetning mellom kirke og bedehus. Jeg fulgte foreldrene mine til begge deler gjennom hele oppveksten, og merket ikke noe av den spenningen mellom «kirkefolk» og «bedehusfolk» som visstnok var vanlig andre steder. Det var soknepresten selv, Kaare Time, som vigslet bedehuset vårt, og han kunne være like radikal i forkynnelsen som mange av lekpredikantene som besøkte oss. Vi fikk besøk av predikanter fra mange ulike organisasjoner, og det var stort sett de samme menneskene som møtte opp, uansett hvem som sto bak møteserien.

Dette betyr at «tapet» for min del aldri handlet om å forlate én organisasjon til fordel for en annen. Det jeg måtte forholde meg til, var noe annet: en løsere, mer sammensatt fromhetskultur uten skarpe organisatoriske skiller.

Å velge forsamling som voksen

Spørsmålet ble mer påtrengende da jeg som ferdig utdannet flyttet nærmere sentrum og måtte velge forsamling selv. Jeg følte meg ikke sterkt knyttet til noen bestemt organisasjon – ingen av dem hadde vært dominerende i oppveksten min. Jeg merket også at det var nokså høye murer mellom de ulike forsamlingene i Sandnes, og jeg var redd for å binde meg til noe som ikke passet meg. I tillegg var jeg skeptisk til et visst intimitetspress jeg møtte enkelte steder – for eksempel forventningen om å gå fram og be om forbønn hvis man hadde syndet eller hadde andre behov. Så jeg holdt lenge avstand og gikk sporadisk i flere forsamlinger, og av og til i kirken.

Til slutt endte jeg opp i Hana menighet, som den gang var helt nyopprettet, nylig utskilt fra Høyland menighet. Det var en statskirkemenighet, ikke en bedehusforsamling – men den hadde likevel mye av det uformelle preget jeg kjente fra bedehuset. Lekfolk var sterkt engasjert, både i gudstjenestene og i det praktiske arbeidet. Det hendte at en lekmann både ledet gudstjenesten og holdt talen. Overgangen min gikk derfor ikke direkte fra et typisk bedehusfellesskap til en tydelig hierarkisk kirke. I Hana hadde jeg allerede funnet en mellomform: en statskirkemenighet med et sterkt og forholdsvis flatt lekfolksengasjement.

Husfellesskapet som forsvant

Én ting jeg faktisk mistet, var husfellesskapet. Husfellesskapet var en liten gruppe som møttes regelmessig i hjemmene, til samtale, bønn, bibellesning og sosialt fellesskap. Jeg var med i dette først i bedehusforsamlingen, siden i Hana menighet. I de katolske menighetene jeg selv har kjent, har jeg ikke funnet noe som helt tilsvarer dette. Det betydde mye for meg i årene jeg var alene – det var det nærmeste jeg hadde av noe som minnet om et familieliv. Da jeg giftet meg og fikk min egen familie, ble ikke behovet like presserende lenger, så tapet føltes ikke stort for min egen del. Men jeg tror en del mennesker vil savne nettopp dette når de går fra en protestantisk forsamling til den katolske kirke – særlig de som, slik jeg selv var i en periode, lever alene.

En annen type forkynnelse

En forskjell jeg har lagt merke til, er at forkynnelsen i den katolske kirke jevnt over er mindre direkte rettet mot synd, omvendelse og personlig livsførsel enn den jeg var vant til fra bedehuset. Jeg kan ikke si at jeg personlig savner dette sterkt. Men jeg har forstått det slik at de norske vekkelsesbevegelsene historisk har vært preget av nettopp denne typen forkynnelse, og når man ser de positive fruktene av dem – i enkeltmennesker og i samfunnet – er det et rimelig spørsmål om den også i dag kunne ha noe å tilføre innenfor en katolsk ramme.

Et beslektet spørsmål er om helgenbiografier, skriftemålet og det sakramentale livet kan føre til den samme selvransakelsen og omvendelsen, men på andre måter. Jeg har begynt å lese enkelte helgenbiografier etter at jeg ble katolikk, og har hatt stort utbytte av dem. Jeg tror faktisk jeg kunne hatt god nytte av dem i årene jeg slet med anfektelser. Men jeg er usikker på om helgenbiografiene virkelig kan erstatte en mer direkte, konfronterende forkynnelse. De virker på en annen måte og fyller kanskje heller ikke den samme funksjonen.

En udramatisk konvertering

Et annet mulig tap gjelder den personlige omvendelsesfortellingen – vitnesbyrdet som gjerne er en sentral uttrykksform i lavkirkelig fromhet. Her har jeg lite å bidra med fra egen erfaring, for min konvertering var så udramatisk som den kunne bli. Etter at jeg giftet meg, gikk vi en periode både til messen klokken 9.30 i den katolske kirken i Stavanger og til gudstjenesten klokken 11.00 i Hana menighet – og vi gikk en stund til nattverd begge steder. Da jeg senere ble klar over at jeg som protestant ikke skulle motta kommunion i den katolske kirken, sluttet jeg å gå frem der. Da vi flyttet fra bydelen to år senere, mistet vi den naturlige tilknytningen til Hana og fortsatte bare i den katolske kirke. Jeg var fremdeles protestant i tre år til før jeg konverterte formelt. For meg handlet det da mest om å bli medlem der jeg faktisk gikk, i stedet for der jeg ikke gikk – og om endelig å kunne gå til kommunion igjen. Noen venner ble litt overrasket da de hørte det, men det ble aldri noe stort tema, og jeg gjorde heller ikke noe vesen av det selv.

Hva ble borte?

Så hva ble egentlig borte? For min del: ikke en organisasjon eller en klar konfesjonell identitet – jeg hadde aldri noen sterk sådan å miste. Det virkelige tapet var husfellesskapet, som ga meg noe nært et familieliv i en periode jeg trengte det. Alt annet er mer sammensatt: Det flate lekfolksengasjementet fant jeg allerede igjen i Hana menighet, den konfronterende forkynnelsen er noe jeg kan undre meg over verdien av uten å kjenne et personlig savn, og selve konverteringsøyeblikket var for lite dramatisk til å etterlate noe tomrom i det hele tatt.

Kanskje er dette selv et poeng: Når vi spør hva som går tapt ved å bli katolikk, stiller vi egentlig flere ulike spørsmål. De veier ulikt for ulike mennesker, avhengig av hvilken del av den lavkirkelige arven man selv har levd tettest på. Derfor må spørsmålet om hva som kan bevares, renses eller gjenfinnes, begynne med å skille mellom disse ulike formene for tap.